Polydaktyli hos Maine Coon katter
Legg handa di i mi! Main coon hannkatten Lynx Luna Inferno PP of Taschanas har seks tær på hver pote. Han er en såkalt polydaktyl katt. Bildet er tatt av eier Marita R Sørensen.
Vår Maine Coon katt - Puma - har det antall tær som er normalt for en katt - 18 tær totalt - fem på hver av forbeina og fire på hver av bakbeina. Jeg er oppdretter av Siberian Huskies og vet at det av og til dukker opp ekstra tær på hundevalper. Ekstra tær kan til og med være en ønskelig egenskap beskrevet i rasestandarden - som for den norske lundehunden. Da jeg begynte å lese om katter skjønte jeg raskt at ekstra tær / polydaktyle katter er et kontroversielt tema som det hersker mange meninger om og følelser rundt i "katteverdenen". De fire store internasjonale katteforbundene har hver sin standard som beskriver den ideelle Maine Coon. På utstillinger er det standarden kattene måles opp mot. FIFe har forbudt avl og utstilling av polydaktyle katter – mens TICA anerkjenner disse kattene.
Polydaktyli er ikke til ulempe eller handicap for katten. Mange mener at de ekstra tærne faktiske kan være til fordel fordi de bidrar til å lage større tråkkeflate for potene. Slike store poter / «snøsko» gjorde det enklere for katten å bevege seg i de snørike, tøffe vintre i New England der rasen hadde sin opprinnelse. Historier fra dette området forteller også at disse kattene var fryktløse og dyktige jegere som brukte sine store poter til å fange levende fisk, og at de selv bar den ferske fisken hjem som mat til sine eiere. Her i Norge kalles ofte polydaktyle katter for "skipskatter". Dette fordi man mente at de ekstra tærne gav kattene bedre balanse på skip når det var uvær på havet. Sjøfolk mente også at polydaktyle katter brakte lykke, og de var flinkere enn andre katter til å fange rotter og mus. De ble "ansatt" som rottefangere og "lykkemaskotter" om bord i skipene og kom trolig til østkysten av USA med de tidlige britiske innvandrerne. Man tror at disse skipskattene kanskje kan ha bidratt til den høye forekomsten av polydaktyle katter i dette området i USA.
Lundehunden
Den norske lundehunden har minst seks tær på hver fot. Denne anatomiske tilpasningen var viktig for rasens opprinnelige funksjon. Lundehunden er liten og lett, men sterk og svært utholdende. Og den er spesialtilpasset bruk under jakt på lundefuglens kyllinger i steiner og ur under fuglefjellene. Hundene sprang opp og ned fjellsiden på høsten for og hente ned de feite og møre lundefuglkyllingene som var en ordentlig delikatesse på den tiden. Lundehunder ble også mye brukt til å finne lundefuglegg, og er derfor eksepsjonelt flinke til å finne og hente disse ned fra bergene uten å knuse dem.
Norsk Lundehundklubb skriver på sin nettside at "Lundehundens anatomiske særtrekk gjør den spesielt interessant i bevaringsarbeidet. Spesielt for lundehunden er ekstra-tærne. På forlabbene er det fem treleddete tær og en som er toleddet, mens det på bakbeina er fire treleddete og to toleddete tær. Til ekstra-tærne er det utviklet et godt muskelapparat, slik at de får en praktisk funksjon."
Lundehunden ble anerkjent som rase av Norsk Kennel Klub i 1943, og da rasestandarden ble revidert i 1977 ble rasens navn Norsk Lundehund. I rasestandarden er også labbene detaljert beskrevet, og rasekompendiet er rikt illustrert med historien til rasen og flere bilder av potene og hvordan disse helst bør se ut og hvor mange de bør / kan være. Syv tær på forlabb er ikke feil, men regnes som ikke ønskelig.
Ekstra "ulveklør" er vanlig hos Siberian huskies
Mange Siberian huskies er født med ekstra tær (også kaldt "ulveklør") på frembeina og / eller bakbeina. Dette er også vanlig hos andre hunderaser. Disse ekstra tærne sitter litt høyere opp på foten enn de andre tærne, og kan være utsatt for skade. I flere rasebeskrivelser har det, inntil nyere tid, vært opplyst at slik ulveklør skal fjernes. Det var ikke uvanlig av oppdretteren selv klippet disse av - uten bedøvelse - mens valpene var bittesmå. Dette er heldigvis nå forbudt. Fjerning av slike ekstra tær strider nemlig mot den norske dyrevernloven:
§ 9. Medisinsk og kirurgisk behandling
"Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjon og livskvalitet. Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse."
"Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjon og livskvalitet. Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse."
Ekstra tær / ulveklør / sporer begrenser imidlertid ikke bruken av hunden i avl eller på utstilling. Jeg ble derfor veldig overrasket da jeg begynte å lese om polydaktyli hos Maine Coon katter.
I valpekullet etter Lærke og Birk (Siberian huskies) var det noen av guttene som hadde ekstra tær på bakbeina. Her koser lille Jon Snow seg på reinskinnet i sola - med "ulveklørne" sine intakt.
Man anslår at da man startet med systematisk avl av Maine Coon-katter i USA, på midten av 1960-tallet, bestod genpolen av omtrent 40% polydaktyle katter (The Maine Coon Standard in FIFe in history and present). Man bestemte seg imidlertid for å vente med godkjennning av denne "varianten" til senere - da man søkte om godkjenning av rasen. Det var nemlig ingen enkel prosess å få godkjent Maine coon kattene som en egen rase. De ble sett på som "gårdskatter" i USA - ikke rasekatter! Den Europeiske katte organisasjonen "Fédération Internationale Féline d’Europe (FIFe)" aksepterte Maine Coons som rasekatter først så sent som i 1983. Diskusjonen har siden gått hett mellom de som ønsker å ta vare på polyvariantene innenfor rasen, og som mener at polydaktyle katter bør ha lik adgang til utstillinger som sine ikke-polydaktyle søsken - og de som mener at polydaktyli er en deformasjon som må selekteres bort.
Polydaktyle Maine Coons har kunnet delta på utstillinger innen The International Cat Association (TICA) siden 1. mai 2015. TICA kårer også årets beste polydaktyle katt. En del oppdrettere har heldigvis valgt å ta vare på / avle videre på polydaktyle katter. Men de polydaktyle kattene blir mer og mer sjeldne. I dag anslår man at andelen polydaktyle Maine coon katter kanskje utgjør 15% (tall fra PolyStandard), noen oppgir enda lavere forekomst.
Man har altså selektert bort en egenskap som var typisk og vanlig for de opprinnelige Maine coon kattene. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette også trolig har bidratt til å redusere den genetiske variasjonen i rasen. Polydaktyle Maine Coon kattene er ekte rasekatter på lik linje med sine ikke-polydaktyle søsken. Og de har like legitime stamtavler som Maine coon kattene med standard poter.
Men FIFe og Norske Rasekattklubbers Riksforbund har forbudt avl på polydaktyle Maine coons.
Polydaktyle Maine Coons kan (dersom oppdretter ønsker dette) registreres med en eller to "P-er" på slutten av navnet sitt avhengig av hvor mange poter som har ekstra tær (P=to framme, PP=alle fire poter). Dette er potene til Naomie PP des Fluffy Coons som har 6 tær på alle fire potene. Bildet er tatt av eier Marita R Sørensen.
Polydaktyle katter har altså flere tær enn det "normale". Husk at dette tidligere gjaldt ca 40% av populasjonen, så polydaktyli kan faktisk ses på som "normalt" for rasen Maine coon. Polydaktyli er også et fenomen som man ser hos andre vertebrater - mennesker inkludert (Lange & Müller 2017). Polydaktyli skyldes enten en spontan mutasjon - eller overføring via arv (Haase et al. 2016). Det at polydaktyli hos katter er arvelig via autosomal domant arv har vært kjent helt siden 1947 (Danforth 1947).
Ekstra tær hos katter skyldes altså spesifikke mutasjoner i arvestoffet. Flere ulike mutasjoner er så langt koblet til polydaktyli. De fleste av disse er påvist i et spesielt cis-regulerende element i DNA, men også andre mutasjoner er påvist (Lange et al. 2014)
DNA testing for sykdommer og fenotype (pelskvalitet mm) hos katter er et nyttig verktøy for veterinærer og oppdrettere (Lyons 2015). Etterhvert som de molkylære metodene forbedres med genetiske knockout studier og transgene modeller, oppdages det nye mutasjoner relatert til polydaktyli (Lange & Müller 2017).
Katter med Hw mutasjonen har en forlenget "tommelfinger" (på fremfotene) samt en ekstra utvekst på samme "tommelfinger", i tillegg har de en ekstra tå på bakbeina. Man sier ofte at disse kattene har "votte-poter". I noen tilfeller har de også enda en ekstra tå - men denne er uten indre skjellet.
Lange et al. (2014) har sett på forekomsten av ulike phenotypiske varianter i leddene hos Maine Coon katter som bærer Hw punkt mutasjonen (se figuren under). De fant at variasjonen i phenotyper ikke er likt fordelt som man jo ville forvente med en enkeltpunktsmutasjon, men at antallet tær varierte med flere uventede phenotyper. Dette kalte de for "Hemingway effekten" (Lange et al. 2014). Polydaktyli som følge av Hemingway mutasjonen kan gi opp til 8 ekstra tær.
Avhengig av hvor de ekstra tærne finnes deler man phenotypen opp i pre-axial (ekstra tær på innsiden av labben), postaxial (ekstra tær på utsiden av labben) og central polydactyli (ekstra tær mellom de andre tærne).
Dette er Taschanas Goddess Bellona PP (en måned gammel). Bellona er polydaktyl og født med to ekstra tær på hver av frambeina og en ekstra tå på hver av bakbeina (7 + 7 + 5 + 5 tær). Mange reagerer negativt på polydaktyli fordi det er «uvant» og fordi man ikke kjenner historien bak denne egenskapen hos Maine Coon kattene. Men slike ekstra tær er ikke til ulempe eller handicap for katten - og mange mener at det faktisk kan være en fordel med slike store «snøsko» når katten skal bevege seg på snø, og jakte på større byttedyr som rotter og fisk, slik de gjorde i sitt opprinnelige miljø i Maine, New England. Bildet er tatt av oppdretter Marita R Sørensen / Taschanas.
Mer om polydaktyle Maine Coons
Hele 40% av de første Maine coon kattene var polydaktyle
Man anslår at da man startet med systematisk avl av Maine Coon-katter i USA, på midten av 1960-tallet, bestod genpolen av omtrent 40% polydaktyle katter (The Maine Coon Standard in FIFe in history and present). Man bestemte seg imidlertid for å vente med godkjennning av denne "varianten" til senere - da man søkte om godkjenning av rasen. Det var nemlig ingen enkel prosess å få godkjent Maine coon kattene som en egen rase. De ble sett på som "gårdskatter" i USA - ikke rasekatter! Den Europeiske katte organisasjonen "Fédération Internationale Féline d’Europe (FIFe)" aksepterte Maine Coons som rasekatter først så sent som i 1983. Diskusjonen har siden gått hett mellom de som ønsker å ta vare på polyvariantene innenfor rasen, og som mener at polydaktyle katter bør ha lik adgang til utstillinger som sine ikke-polydaktyle søsken - og de som mener at polydaktyli er en deformasjon som må selekteres bort.
Polydaktyle Maine Coons har kunnet delta på utstillinger innen The International Cat Association (TICA) siden 1. mai 2015. TICA kårer også årets beste polydaktyle katt. En del oppdrettere har heldigvis valgt å ta vare på / avle videre på polydaktyle katter. Men de polydaktyle kattene blir mer og mer sjeldne. I dag anslår man at andelen polydaktyle Maine coon katter kanskje utgjør 15% (tall fra PolyStandard), noen oppgir enda lavere forekomst.
Man har altså selektert bort en egenskap som var typisk og vanlig for de opprinnelige Maine coon kattene. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette også trolig har bidratt til å redusere den genetiske variasjonen i rasen. Polydaktyle Maine Coon kattene er ekte rasekatter på lik linje med sine ikke-polydaktyle søsken. Og de har like legitime stamtavler som Maine coon kattene med standard poter.
Men FIFe og Norske Rasekattklubbers Riksforbund har forbudt avl på polydaktyle Maine coons.
Polydaktyle Maine Coons kan (dersom oppdretter ønsker dette) registreres med en eller to "P-er" på slutten av navnet sitt avhengig av hvor mange poter som har ekstra tær (P=to framme, PP=alle fire poter). Dette er potene til Naomie PP des Fluffy Coons som har 6 tær på alle fire potene. Bildet er tatt av eier Marita R Sørensen.Genetikken bak polydaktyli
Polydaktyle katter har altså flere tær enn det "normale". Husk at dette tidligere gjaldt ca 40% av populasjonen, så polydaktyli kan faktisk ses på som "normalt" for rasen Maine coon. Polydaktyli er også et fenomen som man ser hos andre vertebrater - mennesker inkludert (Lange & Müller 2017). Polydaktyli skyldes enten en spontan mutasjon - eller overføring via arv (Haase et al. 2016). Det at polydaktyli hos katter er arvelig via autosomal domant arv har vært kjent helt siden 1947 (Danforth 1947).
Ekstra tær hos katter skyldes altså spesifikke mutasjoner i arvestoffet. Flere ulike mutasjoner er så langt koblet til polydaktyli. De fleste av disse er påvist i et spesielt cis-regulerende element i DNA, men også andre mutasjoner er påvist (Lange et al. 2014)
DNA testing for sykdommer og fenotype (pelskvalitet mm) hos katter er et nyttig verktøy for veterinærer og oppdrettere (Lyons 2015). Etterhvert som de molkylære metodene forbedres med genetiske knockout studier og transgene modeller, oppdages det nye mutasjoner relatert til polydaktyli (Lange & Müller 2017).
Katter med Hw mutasjonen har en forlenget "tommelfinger" (på fremfotene) samt en ekstra utvekst på samme "tommelfinger", i tillegg har de en ekstra tå på bakbeina. Man sier ofte at disse kattene har "votte-poter". I noen tilfeller har de også enda en ekstra tå - men denne er uten indre skjellet.
Lange et al. (2014) har sett på forekomsten av ulike phenotypiske varianter i leddene hos Maine Coon katter som bærer Hw punkt mutasjonen (se figuren under). De fant at variasjonen i phenotyper ikke er likt fordelt som man jo ville forvente med en enkeltpunktsmutasjon, men at antallet tær varierte med flere uventede phenotyper. Dette kalte de for "Hemingway effekten" (Lange et al. 2014). Polydaktyli som følge av Hemingway mutasjonen kan gi opp til 8 ekstra tær.
Avhengig av hvor de ekstra tærne finnes deler man phenotypen opp i pre-axial (ekstra tær på innsiden av labben), postaxial (ekstra tær på utsiden av labben) og central polydactyli (ekstra tær mellom de andre tærne).
Naomie PP på klatretur. Polydaktyle katter får ikke stilles ut på utstillinger i regi av FIFé. Men helsøsken av polydaktyle katter - kan man stilles ut - dersom de har normalt antall tær. De har altså identisk stamtavle - men katter med for mange tær får ikke vises. På TICA sine utstillinger er heldigvis også polydaktyle Maine coon katter velkommen. Foto: Marita R Sørensen.
Polydactyli har normalt ingen negativ effekt på katten. Annet enn at man kan oppleve klør som vokser innover om man ikke steller / klipper dem regelmessig. Polydactyli utgjør altså ikke et handicap. Det representerer en anomaly (en avvik fra normalen) - ikke en deformasjon.
I et helt nytt studie der man gjorde røntgenundersøkelser av 70 polydaktyle Maine coon katter fra ulike linjer i Europa, Canada og USA viser forskerene at phenotypen hos disse kattene varierer mye - både når det gjelder antall tær, utforming og struktur (Hamelin et al. 2017). Forskerne kunne imidlertid ikke finne noen tegn til at et økt antall tær hadde noen negativ effekt på dyrevelferden til disse kattene (Hamelin et al. 2017).
Det har også vært spekulert i hvorvidt polydaktyli hos katten gir økt risiko for "splitfot" og andre misdannelser. "Splitfot" (syndactyly) er det "motsatte" av polydaktyli. I stedet for at katten har for mange tær, så har en syndactyl katt bare to tær, slik at poten ser ut som en "krabbeklo". Dette er ikke ønskelig. Tilstanden som skyldes et gen ved navn SP, er mer sjelden enn polydactyly og er ikke koblet med polydactyly.
Polydaktyli er ikke et problem for katten
Polydactyli har normalt ingen negativ effekt på katten. Annet enn at man kan oppleve klør som vokser innover om man ikke steller / klipper dem regelmessig. Polydactyli utgjør altså ikke et handicap. Det representerer en anomaly (en avvik fra normalen) - ikke en deformasjon.
I et helt nytt studie der man gjorde røntgenundersøkelser av 70 polydaktyle Maine coon katter fra ulike linjer i Europa, Canada og USA viser forskerene at phenotypen hos disse kattene varierer mye - både når det gjelder antall tær, utforming og struktur (Hamelin et al. 2017). Forskerne kunne imidlertid ikke finne noen tegn til at et økt antall tær hadde noen negativ effekt på dyrevelferden til disse kattene (Hamelin et al. 2017).
Det har også vært spekulert i hvorvidt polydaktyli hos katten gir økt risiko for "splitfot" og andre misdannelser. "Splitfot" (syndactyly) er det "motsatte" av polydaktyli. I stedet for at katten har for mange tær, så har en syndactyl katt bare to tær, slik at poten ser ut som en "krabbeklo". Dette er ikke ønskelig. Tilstanden som skyldes et gen ved navn SP, er mer sjelden enn polydactyly og er ikke koblet med polydactyly.
Dette er Taschanas Goddess Bellona PP (en måned gammel). Bellona er polydaktyl og født med to ekstra tær på hver av frambeina og en ekstra tå på hver av bakbeina (7 + 7 + 5 + 5 tær). Mange reagerer negativt på polydaktyli fordi det er «uvant» og fordi man ikke kjenner historien bak denne egenskapen hos Maine Coon kattene. Men slike ekstra tær er ikke til ulempe eller handicap for katten - og mange mener at det faktisk kan være en fordel med slike store «snøsko» når katten skal bevege seg på snø, og jakte på større byttedyr som rotter og fisk, slik de gjorde i sitt opprinnelige miljø i Maine, New England. Bildet er tatt av oppdretter Marita R Sørensen / Taschanas.
Good reading. Puma og jeg har tygget oss gjennom mange spennende artikler de siste ukene om polydaktyli hos Maine Coons. Nedenfor finner dere flere referanser og linker til nettsider dersom dere vil lese mer om tema.
Oppsummering
FIFe tillater ikke avl på polydaktyle Maine coon-katter. Det finnes imidlertid ingen faglige gode grunner - hverken helsemessige eller dyrevelferdsmessige - til å utelukke slike katter fra avl eller utstilling. Polydaktyli er en harmløs arvelig egenskap (flere gener er identifisert) med et variabelt uttrykk (antall tær og fordelingen av disse varierer). Bein, nerver og muskulatur støtter godt opp om ekstra tær. Det eneste man må være oppmerksom på, er at det kan være behov for å være mer nøye med kloklipping på disse katten.
Polydaktyli er et vanlig "sætrekk" ved rasen Maine coon. Selv om forekomsten er lavere nå - enn da man først etablerte rasen – fordi individer med ekstra tær er selektert bort gjennom avl. Forbud mot avl og utstilling av polydaktyle katter bidrar også til å gjøre det vanskelig for oppdrettere som ønsker å inkludere polykatter i sitt oppdrett.
De fleste av dagens polydaktyle katter er som alle andre Maine coon katter rent genetisk sett – og tilfører kanskje ikke noe mer enn det vi allerede har, når det gjelder genetisk variasjon. Mye av bredden / den genetiske variasjonen har allerede gått tapt pga stor grad av innavl ved etableringen av rasen (genetiske flaskehalser). Utavl / outcrossing kan bidra til å rette på dette.
I avl er det viktig å se på helheten. Man bør ikke fokusere på bare én egenskap - som feks polydaktyli. Polydaktyli jo er en veldig enkel egenskap å selektere for eller mot, fordi den er synlig og lett arvbar. Men lav genetiske variasjon / høy innavlsgrad og arvelige sykdommer som hypertrofisk cardiomyopati (HCM) og hoftedysplasi (HD), er en langt større utfordring for rasen, og bør være det primære fokus i avl. Antall tær er mindre viktig i denne sammenheng - og bør ikke være til hinder for avl, så lenge katten er dokumentert frisk / uten arvelige sykdommer og har en lav total innavlsprosent, et lavt innslag av topp fem-kattene på Foundation-nivå i sine stamtavler, og / eller færre av de vanligste etterkommerne (klonene) i senere generasjoner (utavlede katter). Slike katter er verdifulle som avlsdyr – uavhengig av antall tær – i arbeidet med å øke den genetiske variasjonen i rasen og å få ned forekomsten av sykdom.
Tusen takk tilMarita R. Sørensen for flotte bilder til dette blogginnlegget av sine vakre polydaktyle Maine Coons.
Marita R. Sørensen og Anne M. Berge og for gode innspill og spennende diskusjoner rundt tema.
Oppsummering
FIFe tillater ikke avl på polydaktyle Maine coon-katter. Det finnes imidlertid ingen faglige gode grunner - hverken helsemessige eller dyrevelferdsmessige - til å utelukke slike katter fra avl eller utstilling. Polydaktyli er en harmløs arvelig egenskap (flere gener er identifisert) med et variabelt uttrykk (antall tær og fordelingen av disse varierer). Bein, nerver og muskulatur støtter godt opp om ekstra tær. Det eneste man må være oppmerksom på, er at det kan være behov for å være mer nøye med kloklipping på disse katten.
Polydaktyli er et vanlig "sætrekk" ved rasen Maine coon. Selv om forekomsten er lavere nå - enn da man først etablerte rasen – fordi individer med ekstra tær er selektert bort gjennom avl. Forbud mot avl og utstilling av polydaktyle katter bidrar også til å gjøre det vanskelig for oppdrettere som ønsker å inkludere polykatter i sitt oppdrett.
De fleste av dagens polydaktyle katter er som alle andre Maine coon katter rent genetisk sett – og tilfører kanskje ikke noe mer enn det vi allerede har, når det gjelder genetisk variasjon. Mye av bredden / den genetiske variasjonen har allerede gått tapt pga stor grad av innavl ved etableringen av rasen (genetiske flaskehalser). Utavl / outcrossing kan bidra til å rette på dette.
I avl er det viktig å se på helheten. Man bør ikke fokusere på bare én egenskap - som feks polydaktyli. Polydaktyli jo er en veldig enkel egenskap å selektere for eller mot, fordi den er synlig og lett arvbar. Men lav genetiske variasjon / høy innavlsgrad og arvelige sykdommer som hypertrofisk cardiomyopati (HCM) og hoftedysplasi (HD), er en langt større utfordring for rasen, og bør være det primære fokus i avl. Antall tær er mindre viktig i denne sammenheng - og bør ikke være til hinder for avl, så lenge katten er dokumentert frisk / uten arvelige sykdommer og har en lav total innavlsprosent, et lavt innslag av topp fem-kattene på Foundation-nivå i sine stamtavler, og / eller færre av de vanligste etterkommerne (klonene) i senere generasjoner (utavlede katter). Slike katter er verdifulle som avlsdyr – uavhengig av antall tær – i arbeidet med å øke den genetiske variasjonen i rasen og å få ned forekomsten av sykdom.
Tusen takk til
Marita R. Sørensen og Anne M. Berge og for gode innspill og spennende diskusjoner rundt tema.
Referanser
- Danforth CH (1947) Heredity of polydactyly in the cat. J Hered 38: 107-112.
- Hamelin A, Begon D, Conchou F, Fusellier M, Abitbol M (2017) Clinical characterisation of polydactyly in Maine Coon cats. Journal of Feline Medicine and Surgery 19: 382-393.
- Haase B, Mazrier H, Wade CM (2016) Digging for known genetic mutations underlying inherited bone and cartilage characeteristics and disorders in the dog and cat. Vet Comp Orthop Traumatol 4.
- Lange A, Nemeschkal HL, Müller GB (2014) Biased polyphenism in polydactylous cats carrying a single point mutation: The Hemingway Model for digit novelty. Evol Biol 41: 262-275.
- Lange A, Müller GB (2017) Polydactyly in development, inheretance, and evolution. The quarterly review of biology 92:1-38.
- Lyons LA (2015) DNA mutations of the cat - The good, the bad and the ugly. Journal of Feline Medicine and Surgery 17: 203-219.
Mer om polydaktyle Maine Coons
- POLYDACTYL CATS (2001-2010) by Sarah Hartwell
- Observation of Feline Polydactyly by Sheila L Curtis and Lucinda King 2007
- Polydactyl Maine Coons by Susan Grindell
- Maine Coon Polydactyl International (MCPI)
- THE OFFICIAL POLYSTANDARD WEBSITE
- MCPolydactyl - History
- The History of the Polydactyl Maine Coon (2007)
- The extra digit beauties
- The Maine coon polydactyl cat
- Polydactylism (Extra Toes) by Arnold Plotnick, MS, DVM, ACVIM
- Variasjoner i rasen - Polydactyl Maine Coon (LANDSBYKATTENS Maine Coon og Poly Maine Coon oppdrett i Norge)
- Polydaktyl Maine Coon (TASCHANAS Maine Coon i Sverige)
Post a Comment for "Polydaktyli hos Maine Coon katter"